Sodd mellom håndverk og industri. Forestillinger om sodd

Abstract

Sodd har lang historie og finnes i mange lokale varianter, men forbindes først og fremst med Trøndelag. Til tross for at det å spise sodd er sterkt geografisk bestemt, er det slik at de som er interessert i lokale matspesialiteter oftere spiser sodd enn de som ikke har denne interessen. Dette til tross for manglende tilknytning til Trøndelag.

Hovedformålet med prosjektet har vært å få en bedre forståelse av hva som ligger i lokal og regional matspesialiteter og hvilke kvalitetsaspekter det er som gir merverdi i markedet ved å gjøre en studie av produktet sodd. Sodd som case er interessant av flere grunner: det er et produkt som har en lang historie, det er knyttet til et geografisk område (Trøndelag/Innherred), det finnes i mange varianter og har vært gjennom en interessant merkegod-kjenningsprosess. I 2012 ble det som mange kjenner som Inderøysodd godkjent som "Beskyttet geografisk betegnelse" under navnet Festsodd fra Trøndelag etter en mangeårig godkjennelsesprosess. I rapporten beskrives denne prosessen, som altså ledet fram til at det var den håndverksmessige varianten av soddet som fikk merkegodkjennelse. Denne soddvarianten er industrialisert, men i mindre grad enn hva konkurrentene er. I tillegg til Inderøysoddet som er merkegodkjent som Festsodd fra Trøndelag fantes det høsten 2012 sju andre soddvarianter å få kjøpt i butikker, og samtlige av disse ble brukt aktivt i datainnsamlingen til prosjektet.

Sodd er en rett som er sterkt knyttet til ulike anledninger. Det er festmat som fortsatt brukes i bryllup og konfirmasjoner, men det har også blitt hverdagsmat. Skal man ha sodd som festmat er det kun Inderøysodd som duger – igjen ifølge inntrønderne, mens sørtrønderne i større grad likestiller Inderøysodd, Nortura Innherredsodd og Gilde Ekte Innherredsodd. For Oslogruppa er ikke sodd festmat. De er godt kjent med at det er festmat for trønderne, men ikke for dem. Det betyr ikke at de ikke opplever det som festmat om de blir servert sodd i et bryllup i Trøndelag, snarere tvert imot, da oppleves det som helt riktig å servere sodd, men de selv kan ikke servere sodd som festmat. De er ikke bærere av soddkulturen og derfor blir det ikke festmat for dem. Caset sodd har derfor overføringsverdi til å forstå forholdet mellom stedlig identitet og matkultur. Dette finner vi også igjen i informantenes syn på hva de mener kan gjøres med soddet. Mens Inntrønderne ikke «leker seg med» soddet med å tilsette ekstra ingredienser, har trondhjemmerne og de i Oslo er mye mer avslappet forhold til det.

The main purpose of this project is to gain a better understanding of what local and regional food is, and what quality aspects of local food specialities create increased value in the market. The specific case study is Sodd. It is difficult to translate Sodd into English, but it is a local variant of meat soup, with broth, meatballs and mutton served with carrots and potatoes. Sodd as a case is interesting for several reasons: it is a food product that has a long history, it is linked to a geographical area (Trøndelag/ Innherred), it is found in many varieties and have been through an interesting branding process. In 2012, Inderøysodd got approved as a Protected Geographical Indication under the name Festsodd fra Trøndelag (Party Sodd from Trøndelag) after a long-standing approval process. The report describes this process, which also led to the conclusion that it was the craftsmanship variant of Sodd that got the PGI-approval brand. This Sodd variant is also industrialised, but less industrialised than what the other variants are. There are eight Sodd varieties available for purchase in groceries, and all of these were used in data collection for the project.

Both qualitative and quantitative data is used to analyse, identify and systematise concepts and qualities that are associated with different types of Sodd, and to explain how the construction of Sodd qualities varies between people depending on their "closeness" to the product. The data sources are: (1) interviews with some of the key players in the "branding case", (2) review of key documents in the branding case, (3) focus group workshop with 5-7 people at four locations in Norway (Inderøy, Levanger, Trondheim and Oslo) and (4) a WebSurvey with a sample of 1,000 Norwegians. Data from the focus group workshops is central to the analysis, and the reason I use the term focus group workshop is that participants in the group were given practical tasks as a starting point for the discussions. The eight Sodd varieties that can be bought in grocery stores were actively used in these tasks.

Sodd is a dish that is strongly linked to specific occasions. It's a dish for celebrations that is still used at weddings, but it has also become an everyday dish. If you want to serve your guests Sodd for a special occasion, you can only, according to the participants in the groups from Levnager and Inderøy, serve Inderøy Sodd. The participants in the Trondheim group noted that Nortura Innherred Sodd and Gilde Real Innherred Sodd were also appropriate to serve to guests. For the Oslo group, Sodd is not something appropriate to serve to guests at a party. They are well aware that Sodd is something that is served at parties in Trøndelag, but they don’t see it as a proper “party dish” for themselves. That does not mean they experience Sodd as unsuitable food for guests, e.g. at a wedding; on the contrary, it is perceived as quite correct to serve Sodd if the wedding is in Trøndelag. Oslo residents are not carriers of “Sodd culture” and therefore it is not a proper dish for them to serve to guests.

Sodd has also become an everyday dish, or at least commonly used as dinner on Sundays. This is not without its problems because it diminishes a desired difference between the casual and the formal—between the ordinary and the special. This is tackled by the locals in various ways, and is not a problem for the people in Oslo because for them Sodd is just an everyday dish (the tin-can variant). Sodd has the advantage of being easy to make and it is therefore well-suited to serving many guests. This is probably an important reason why Sodd has survived as food for special occasions.