Produksjonspotensial i jordbruket og nasjonal sjølforsyning med mat. Utredning for Klimautvalget 2050
Research report
Published version
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3157717Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Publikasjoner fra CRIStin [483]
- Rapporter [145]
Sammendrag
Mulighetene for et mest mulig plantebasert kosthold basert på norske arealressurser er beskrevet gitt ulike alternativer for framtidig avlingsnivå og arealbruk i planteproduksjonen anslått ut fra agroklimatiske forhold. Rommet for kjøttproduksjon på arealer som ikke blir brukt til matvekster og økt konsum av fisk er også vurdert. Med dette som bakgrunn er det beregnet en potensiell sjølforsyningsgrad, dvs. hvor stor del av befolkningens næringsbehov som vil kunne dekkes av matvarer produsert med basis i norske ressurser. Det er også vurdert hvordan i dag ubrukte beiteressurser i utmark og på innmarksbeiter kan utnyttes. Med det som ble vurdert som maksimalavlinger av korn, olje- og belgvekster hvert år, kunne et 100 % plantebasert kosthold produsert på de høgeste anslagene for matvekstareal gi nok energi, protein og fett til Norges befolkning i 2050. Det ble da lagt til grunn at stordelen av det anbefalte inntaket av grønnsaker og frukt og bær ble dekt av lagringsgrønnsaker som gulrot, kålrot, hodekål og kepaløk, og av epler og konservert jordbær og bringebær. Videre, så forutsatte det at både bygg, havre, hvete, åkerbønner og oljevekster måtte kunne prosesseres til attraktive matvarer, og at proteinet og fettet i dem var av ernæringsmessig høg nok kvalitet. Svikt i forutsetningene om store avlinger og høgt matvekstareal ville sette ned sjølforsyningsgraden betydelig. Moderate og låge avlinger kunne ikke bidra til full sjølforsyning sjøl om et fiskeforbruk sju ganger større enn dagens kostholdsråd kom til erstatning for noen av planteproduktene. Dersom et plantebasert kostholdsalternativ ble realisert, ville det meste av dyrkajorda utenfor flatbygdene i Rogaland, på Østlandet og i Trøndelag ha gått ut av matproduksjon. I kostholdsalternativene med innslag av husdyrprodukter ble det brukt noe areal utenfor flatbygdene til å dyrke grovfôr til melkeproduksjon og tilhørende kjøttproduksjon, og litt av kornarealet ble brukt til å dyrke kraftfôr til denne produksjonen. Omtrent 14 % av energibehovet ble da dekt av animalske produkter. Så lenge protein- og oljevekster og stordelen av kornet ble spist direkte av mennesker og en forutsatte det høgeste avlingsalternativet, kunne dette kostholdet baseres på norske arealressurser aleine. En variant der svinekjøtt gikk inn kostholdet i tillegg til melk og storfekjøtt, og der animalske produkter dekte omtrent 30 % av energibehovet, var ikke mulig å realisere på norske arealressurser. Sjøl med det høgeste avlingsalternativet ble det for lite kornareal.